Ny rekord!

Rekorden er ikke noe jeg er stolt over eller glad for; det er kort og godt hvor langt jeg har registrert ved hjelp av GPS at Diva vært borte fra meg når vi har ute i terreng. Rekorden lyder på 1,7 kilometer.... Kan vel ikke kalle det å holde god kontakt akkurat. :(

Hun blir ikke bedre men jeg har fått en del tips å prøve ut. Mulighetene fremover begrenser seg sterkt ved at båndtvangen trer i kraft i morgen...

I dag startet vi fra et utgangspunkt hvor vi ikke har vært på veldig lang tid. I tillegg gikk vi i en ny retning og nytt område. Planen var å la Diva drive med sitt og jeg går der jeg har tenkt å gå. Hun skal ta kontakt med meg. Ikke omvendt. 

Som vanlig holder hun god kontakt i starten, nesten for god. Vi tar oss inn over en skogsvei, avsøker en liten sidedal og fortsetter langs skogsveien. Diva søker opp i noe tett skog. Jeg trekker oppover selv, og vi møtes i skogen. Så langt er alt OK.

Hun fortsetter sitt søk, antydning til at hun slår mere ut. Jeg går fort opp lien, ut av skogen og opp over en bakkekam. Setter meg ned og ser på GPS'n hvordan hun søker og jobber. Ser at hun begynner å gå i sporene mine. Tar ikke lang tid før hun når meg igjen. Hun kaster et kort blikk på meg og haster videre. Jeg kaller henne inn, vi setter oss og roer ned litt.

Jeg sender henne ut i søk igjen. Fra nå av forsvinner alt som heter kontakt. Hun bruker vinden bra og krysser seg opp til en topp. Ned i lien igjen. Holder seg omtrent i samme høyde rundt toppen. Jeg håper fremdeles at hun skal snu og ta kontakt med meg hvert øyeblikk. Skjer ikke. Hun snur nordover og det ser ut til at hun legger seg på vinden. Ikke noe strukturert søk, bare løper. Sannsynligvis har hun funnet seg et saue- eller hjortetråkk der det er lett å løpe. Hun stopper og roter enkelte steder - tar aldri stand.

Jeg er på dette tidspunktet ved flagget merket V02. Jeg trekker opp på toppen for å se om jeg får henne i øyesyn. Var vel akkurat dette jeg ikke skulle gjøre, men hun er allerede nesten en kilometer fra meg så det kan ikke gjøre så mye fra eller til. Jeg står en stund på toppen og ser (på GPS'n) at hun forsvinner lengre og lengre fra meg. På det meste er hun 1,7 km i luftlinje fra meg.

Jeg fortsetter den planlagte runden for å dreie over i terrenget der jeg har størst tro på å finne fugl. Jeg stopper ved punktet 002 for å se om jeg får Diva med meg. Får en telefon og blir stående der en stund. Ingen tegn til at Diva savner meg...

Jeg fortsetter runden og tar opp en orrhøne (!#¤%&) - hadde vært et godt treningsobjekt for en hund som hadde jaktet for og med meg.

Omsider har Diva snudd. Hadde vært greit å kunne visst hva hun tenkte nå - hva som fikk hun til å snu. Oppdaget hun at hun hadde vært lenge borte fra meg? Var det det at det begynte skumre som fikk henne til å tenke seg om? Hun tok seg iallefall tilbake i sine egne spor, helt til hun kom til en bratt bakke. Der velger hun å holde samme høyde og heller ta seg mot det området vi tok oss opp den skogkledte lia sammen. Hun finner mine spor og roter rundt de en stund. Hun tar seg ikke opp bakken. Trøtt og sliten?

Etterhvert begynner hun å gå i retning bilen (til opplysning; jeg kjørte ikke lastebil - dårlig oversettelse fra amerikansk der jegere kjører 'truck'). Hun roter også en del ved den lille dalen før hun fortsetter mot bilen. Jeg går også mot bilen. Ser at Diva når bilen 4-5 minutter før meg, og der setter hun seg. Jeg blåser innkallingssignal 100 meter før bilen. Diva kommer slentrende imot meg. Vanskelig å si om hun bare er sliten eller om hun også er ille til mote av noen grunn. Jeg gjør ikke noe nummer av det. Slår av en prat med en Breton-eier som er ute og ser etter nye turterreng og lar Diva tusle rundt imens. Inn i bilen, av med utstyr og så hjem å dusje.

Jeg kjører noen dominans/generaliserings-øvelser i dusjen. Sitt og ligg. Hun er veldig motvillig i starten. Liker seg ikke i dusjen i utgangspunktet, men hun må gi seg. Tørking og litt kos og lek for å løse opp.

Mitt spor er gult og Diva's rødt i nederste bilde.